Frosne nordboere har sine drømmesteder. Paradiset under palmene, liksom. Bryllupsreisemålet, på en måte. Barbados, for eksempel.
Langt fra paradiset nå, stønnet Andreas Ohm. Så ble solbrillene hans revet av i det jeepen krenget på nytt.
Han rakk ikke å plukke dem opp fra bilgulvet.
I 150 kilometer i timen hvinte vi inn i svingen, over en bakketopp, ned i en liten dal og inn i en ny og enda krappere sving. Der kom en møtende bil.
20 minutter før, da vi tok plass i den åpne jeepen som skulle rally-kjøre oss rundt øya, ble det raskt klart: Sjåføren James var en langt bedre komiker enn sjåfør.
– Keep dead left, or you’re left dead. Slik beskrev James trafikken på Barbados. Allerede dagen før hadde vi glist godt av humoren på øya som ligger nederst til høyre i Karibia.
Humor
– Liquid sun, sa fruktselgeren i hovedstaden Bridgetown da noen regndråper kom deisende ut av himmelen.
– Britisk humor slik den er etter to helflasker rom, sa unge Ohm mens han bestilte seg rom-punsj til frokost.
Bynavn som Dover, Scarborough og Hastings er en del av arven etter 300 års britisk kolonistyre. Little England, kaltes øya før. Nå er det britiske tonet noe ned. På Barbados i dag møtes det sprudlende karibiske og det tørre og reserverte britiske.
Morsmålet er engelsk, noe som gjør det enkelt å reise dit. Du må ikke bakse med råtten spansk eller gebrokken fransk. Du kan konversere på norsk-engelsk i beste Heyerdahl-stil, men slipper den britiske tausheten.
Smiler
Cool Britannia er heller Warm Britannia på Barbados. Barbadianerne – bajans – smiler bredt. Og de snakker til deg på gata, på bussen, i butikken.
– Jeg er så glad i dag, sa Eve plutselig. Vi, som bare skulle kjøpe en flaske vann for å lindre effektene den karibiske varmen og fuktigheten hadde på nordboerkroppene, var ikke vant til slikt. – Så hyggelig, sa jeg og så spørrende på henne.
– Ja, for det er bursdagen min i morgen, sa hun og smilte Blenda-hvitt over disken. – Feiringen starter i kveld.
– Drikker du rom-punsj? spurte Andreas Ohm.
Varme
Hotellets punsjforråd var ustoppelig. Det var også sola. Vi solbadet det våre hvitbleke kropper maktet. Og litt til. Å kjøle seg ned i havet? Mnja. Bølgene holdt såvidt høy temperatur at de hadde begrenset kjølende effekt.
– Godt vi har rom, sa Andreas i fistel. Barbados har ingen vinter. Selv regntida er det rundt 30 grader, og det regner kun av og til.
Snorkling over gamle båtvrak, svømming med havskilpadder, turkis hav, palmesus i solnedgangen – på Barbados er alle klisjeene virkelighet.
Paradisisk? Javisst.
Lokalt
Senere flyktet vi likevel fra hotellbasseng og solsenger. Dagligliv, ikke turistliv, ville vi ha. Dermed tok vi lokal buss inn til hovedstaden Bridgetown.
Vi peste i varmen som dirret gjennom bussen. Tungene hang ned mot de solbrente knærne våre. Da kom en eldre herre vennlig til unnsetning.
– Jeg kan holde sekken din hvis den er tung, sa han fra setet sitt. De vel 80 år gamle fortennene var ikke lenger der, og det var såvidt han hang sammen. Mannen skranglet.
– Han kan kjøpe mye rom for det som er i sekken, sa Andreas skeptisk.
– Han er slitt. Han er ikke i stand til å stikke av med den, sa jeg og ga mannen sekken. Han holdt den hele bussturen. Vennlighet uten baktanker her.
Cricket
Jeg var takknemlig og oppstemt. Unge Ohm var blitt tørst. Straks vi gikk av bussen begynte han å lete etter etter rom-punsj. Han overfalt en uskyldig eldre dame uten grunn, og sprang på en unggutt med en flaske rom under armen.
Det hastet nå. Jeg måtte intervenere før min elleville, men smånevrotiske reisekollega fikk rom i fengsel, og ikke i glass.
Heldigvis var det en «rum shop», en av Barbados’ tradisjonsrike puber, en småkrangel unna busstasjonen. Forretningen hadde bølgeblikkvegger, plastbord med plastduker og lokalt øl til åtte kroner flaska. Innehaveren Carl så mildt på Andreas’ voldelige angrep på romglasset.
– Spiller dere cricket i Norge?
– Nordmenn med pakistansk og indisk bakgrunn spiller, men ellers nesten ingen, sa jeg.
– The West Indies kommer til å slå England lørdag. Jeg kan ikke vente, sa Carl ivrig. Straks han hadde sagt ordet ‘cricket’, hev to – tre andre menn seg inn i diskusjonen. En real cricketkakofoni oppsto. Bajanerne elsker den erkebritiske sporten cricket. Andreas Ohm elsker rom-punsj. Jeg elsker å gå rundt i byer for første gang.
Handel
Derfor økset jeg Ohm løs fra barstolen, og slet ham med meg inn i Bridgetown. Der var stemningen annerledes. Lyden av kassaapparatene akkompagnerte bilaggresjonen i
gatene.
Dette var ikke det avslappede Karibia med lav puls og deilig drikk. Dette var det lett hektiske handle-inn-det-nødvendige-og-dra-hjem-Karibia. Handel nå. – Hvor er caféene og restuarantene? snøftet Andreas. – Du mener vel rum shop’ene? parerte jeg.
Bridgetown er ikke som det rike villastrøket nordvest på øya, og heller ikke som det pulserende begersvingerstrøket St. Lawrence lenger sør.
– Som i alle andre hovedsteder, sa vi og nikket i retning av uteliggerne som holdt til ved en rundkjøring. Da spratt en av dem opp og kom løpende mot oss. – Hva ser dere på? Har dere penger? Andreas innledet en samtale om rom, og snart omfavnet de hverandre.
Forskjeller
Senere tok vi drosje ut av byen. Mens vi ventet på grønt lys i et lysskryss, løp en mann på bilen. Andreas, som igjen hadde begynt å mumle om rom-punsj, sveivet raskt opp vinduet. Heller ikke denne mannen tilhørte middel- eller overklassen. Uten sko og med få tenner ropte han ut meldinger i så høy fart at det hele ble uforståelig. Men blid var han ikke.
De fattige er ikke alltid like glade i de grådige, hvite som holdt forfedrene deres som slaver i århundrer.
Som i Storbritannia er velferdsgodene på Barbados få. Klasseskillene er synlige. Gamle familiepenger har en del å si for velstanden. Samtidig er lønnsforskjellene store.
Servitører er ikke blant de som tjener godt. – Servicenivået blir deretter, sa Andreas da det tok sin tid å få den overraskende dyre (vel 100 kroner) stekte flyvefisken med ris. Den kom en halvtime etter at vi bestilte. Ikke et smil var å se i ansiktene til personalet. Kontrasten var stor til de bedre betalte smilene på luksushoteller som Sandy Lane.
Lever
Unntak er dette, tross alt. På Barbados smiler de fleste. Og ler mye oftere offentlig enn folk i Norden. 300 år under Storbritannia har ikke endret på en ting – bajans er ikke redde for å vise at de lever og liker det. Andreas Ohm sa det på sin måte:
– Jeg trives ethvert sted hvor en rom-punsj koster under ti kroner.
Trivselsfaktoren var noen hakk lavere i jeepen på vei rundt øya. Andreas hvinte i takt med bremsene da den møtende bilen akselererte mot oss. Den passerte oss med fire centimeters klaring. Sjåføren hadde kun en hånd på rattet, og vinket til oss med den andre.
Da vi stoppet fem minutter senere, var Andreas Ohm stresset. Kolesterolet sprengte på under huden.
– Hjerteinfarkt? spurte jeg.
– Rom-punsj? skjøt sjåføren inn. Han helte drikken i pappkrus fra en plastkanne bak reservehjulet.
Andreas Ohm kastet seg over ham og plastbeholderen. Barbados har rom for alle.
