Vi hadde toget helt fra det høye nord, fra Narvik og sørover gjennom hele sentral-Europa og så gjennom et Øst-Europa passe dirrende og rått etter at jernteppet nylig hadde falt.
Vi var så unge. 18 år og rett fra pultene ved Kongsbakken videregående skole i Tromsø. Alt lå foran oss, alt var åpent, ingenting var fastlagt, ingen rammer var satt og ingen retning var pekt ut.
Og vi hadde ikke lagt noen planer. Ingen planer, altså, og det er som kjent oppskriften på eventyr. Det føltes også slik da vi steg ut av toget i Istanbul, omtrent så langt borte og så eksotisk som det var mulig å få til med interrail på 90-tallet.
Istanbul var en by med kjente storbyelementer. Ikke for mange, der var ingen t-bane eller gigantiske kjøpesentre i sentrum, men det var like fullt en storby blant andre storbyer.
Samtidig var det noe svært fremmed ved byen. Den var annerledes på en måte våre unge sjeler ikke hadde opplevd det før. Religionen var annerledes, og vi besøkte selvfølgelig moskeer og Hagia Sofia. Det ga også et annet lydbilde, med bønnesang som fløt mellom spirene i skumringstimen, og dermed en helt egen følelse av noe vi ikke hadde følt eller opplevd før.
Jeg glemmer det aldri.
