Ran, smugling og sykdom. Alt opplevde vi på toget mellom München og Istanbul, en reise fjernt fra luksusen på den originale Orientekspressen.
Skriket var som en bøtte isvann i ansiktet en altfor tidlig morgen. Søvnen ble brutalt og med høy presisjon slått tilbake. Noe var galt. Noe var fryktelig galt.
Stort var spranget fra tysk orden i München dagen før. Byen virket klinisk da vi virret rundt i rene, velstående gater under katedralen. Pengesymbolene var overalt. Mektige Mercedes-flak dominerte gatene, mens reklamerop fra Siemens, Bosch og Bertelsmann lyste mot oss fra veggene. Dresskledte direktører spiste pølser på torget mens de snakket i mobiltelefon. Vi svettet under ryggsekkene.
Mysteriet
Ombord i den alternative Orientekspressen – mot Istanbul – spilte vi kort i kupé 11 mens de østerrikske alpene steg foran vinduene. Der suste Salzburg forbi. Der var Klagenfurt. Der kom Ljubljana i Slovenia. Det ble kveld. Vi var fire bleke nordboere i en kupé for seks personer. – Jeg vil ikke ha medpassasjerer i natt. La oss ta sengetrikset, sa P. Dermed slo vi ned setene med høye smekk, og kupéen ble til et lite hotellrom på skinner. Jeg lå ytterst mot korridoren. Lukten av innestengt støv og slitte skinnseter satte seg i nesen. Toghjulene slo taktfast mot svilleskjøtene. Fremmede gloser og sigarettrøyk fór forbi i korridoren utenfor. Nattlyset over døra lyste blekt og illevarslende.
Da jeg med vikende søvn i hjernebarken forsto at noe var galt i kupé 11, var klokka åtte neste morgen. K, eneste kvinne på laget, var fortvilet ved vinduet der morgenen lyste Blenda-hvitt. – Veska er borte, stønnet hun.
Sjelden har så mange forbannelser blitt avfyrt i en togkupé i løpet av tre minutter. Med rødglødende ører og lyn bak brillene måtte vi innse det: Vi var blitt ranet. – Jeg var uforsiktig, sa K.
Kvelden i forveien hadde hun spankulert rundt i toget med knallgul skulderveske, og signalisert kroner og kredittkort. Senere hengte hun veska – med penger og pass – på en knagg ved vinduet innerst i kupéen.
Å ta seg inn i kupéen og nappe veska uten at vi våknet, var bortimot umulig. Setene var slått ned. Gulvet var blokkert. Tyven må ha enten vært akrobat eller brukt en lang stokk for å løfte veska ut av kupeen.
Hendelsen satt som en tung trailerfrokost i magen. Jeg hadde sovet ytterst ved døra, og kulset meg ved tanken på hva som hadde skjedd. En slovak som kom forbi, mente tyvene hadde kommet på toget i Zagreb. Det var ikke uvanlig, sa han. – Organisert krim, sa en tysker.
Konduktøren! Konduktøren måtte vite noe. Vi marsjerte framover i toget for å snakke med ham. Han var i fremste vogn. Men da han så oss, gikk han resolutt fremover og inn i lokomotivvogna. Et dempet klikk lød fra døra. Kjapt ble det klart: Han hadde låst den. Han ville ikke snakke med oss. Forsøkte han bare å unngå oppstyr? Visste han hva som hadde skjedd? Fikk han penger for å overse tyveriene?
I Beograd forlot vi toget. Etter en flau passiar med ambassade og forsikringsselskap visste vi at det ville ta fire – fem dager å få reservepass og nye plastpenger. Jeg og P valgte å reise i forveien mot Istanbul. Det skulle bli en uforglemmelig ferd.
De mange gradene
– Mannen min har nyrestein, hvisket den eldre fruen med øm røst. Han lå med lukkede øyne i fosterstilling over to seter som var slått ned. Sola kom susende inn vinduet med full kraft. Det var kvelende varmt i kupéen. Tross varmen hadde den syke på seg tilkneppet skjorte og svart ullvest.
P åpnet straks vinduet. Da ble fruen mørkerød. – Dere må da ikke åpne vinduet. Ser dere ikke at mannen min er syk? Hun hadde ikke lenger øm røst. P lukket vinduet. – Nå blir vi kokt, sa han. – Hysj. Dere vekker ham, hveste fruen. – Vi får verken lov til å lufte eller snakke, hvisket P.
Tre timer seinere våknet jeg med et rykk. Jeg var gjennomvåt av svette, og et støyende lokomotiv gikk og gikk i hodet. – Nå er jeg kokt, sa jeg og hekset i meg det soloppvarmede vannet fra flaska. P nikket diskret mot den syke, som nå hadde fått et tykt pledd over seg i heten. Mannen stønnet svakt ved siden av oss. – Han lever, konstaterte P.
En vedvarende rynke hadde satt seg mellom fruens øyenbryn. – Han er dårlig. Kan en av dere hente konduktøren? En halvtime senere ventet en bulgarsk ambulanse på perrongen da toget ankom Sofia. Fruen smilte blekt til oss da hun steg inn i sirenebilen etter mannen. Blålysene skysset toget videre østover.
Det andre folket
Vi mesket oss med nyinnkjøpt iskaldt vann og hvit loff mens vi hang i togkorridorene. Først nå så vi at et annet klientell fylte toget. De stramme tyskerne, de mondene vienneserne og de fleste fillete ryggsekkmenneskene var ikke lenger ombord.
Der, i kupéen ved døra spiste en tyrkisk familie kyllingkebab mens de diskuterte prisnivået i Bulgaria. Her, i kupéen ved toalettet, satt en serbisk teppehandler på innkjøpstur sammen med elskerinnen. Og i vogn nummer én, på første klasse, et nyrikt russisk par med designerklær og vodkalunsj.
Kupéen vår var nå full. Vi fant tonen med to karer fra Gdansk i Polen, og diskuterte snart både engelsk fotball, Lech Walesa og arbeidsmarkedet i Europa. – Vi skal til Istanbul i forretninger. Hysj hysj-forretninger, gliste de med dempede stemmer. De fortalte at de drev med småsmugling på si, men ville ikke ut med hva de smuglet. Hjemme jobbet de på mekanisk verksted.
Det var dette vi var kommet for – mylderet, mangfoldet, menneskene som var tilfeldig kastet sammen i en lang, skinnegående metallpuppe med skjeve seter og trasige toaletter. Vi hadde valgt bort direktører på businessklasse, flyplass-lounger for høytlønte og hvitsnipper på vei til nok en feit forretningslunsj. Men vi hadde også vraket trygghet, komfort og hastighet. Derfor var vi slitne da toget langsomt rullet inn i Istanbul, og inn i bønnesangen fra moskéene.
