– Her er det kjempeslanger, sa P med hvit stemme. Da hørte vi plasket fra et stort dyr i vannet like ved.
Doven var dagen da den ennå var ung. Båten gikk i rute på Rio San Pedro mellom El Naranjo i Guatemala og La Palma i Mexico, og skulle forlate sin beskjedne havn klokka fire om ettermiddagen. Reisekamerat P og jeg nøt idyllen i sola.
Vi gledet oss. En ukjent attraksjon, lød jungeltelegrafen. Og jungel var det nok av. Så langt vi kunne se strakte det taust yrende lianebeltet seg utover. Bak oss, en humpete busstur unna, lå pyramidene i Tikal. Foran oss, ved enden av elva, Maya-byen Palenque.
En båttur i Indiana Jones-stil, sa ryktene ellers. Og det skulle bli mer Indiana Jones-preg over turen enn vi satte pris på.
Feiringen
Sola sank tungt på himmelen. Ettermiddagen kom hetebølgende med båt. Vår båt. Vi børstet formiddagen av skitne shorts, og gjorde oss klare til å gå ombord. – Espera, sa kapteinen og vi ventet på det kombinerte spisestedet og immigrasjonskontoret. En halvtimes forsinkelse var lite på disse trakter. Rutetider? Pah. Buss og båt gikk ikke før de var fylt med passasjerer.
Tre timer senere var båten langt fra full. Men det var kapteinen. Han rapte vodka da han ustø gikk ombord. Andrestyrmannens øyne skinte glassklart i ettermiddagsdisen. De diskuterte desibelsterkt på myk, latinamerikansk spansk mens de plasserte en plastpose med øl i båtens akterende.
En lett nervøs dame fra Argentina snakket bebreidende til dem. På armen hennes bjeffet en liten Papillon-hund iltert. Kapteinen åpnet en ølflaske så korken fløy i en bue over båten. Med en rykende sigarett i munnviken sjekket andrestyrmannen bensintanken. Og flaggene vaiet.
En tredje mann, tilsynelatende uten promille, satte seg til roret. – Valentine’s Day. Men jeg har ikke drukket, sa han beroligende. Det bar av sted.
Elva lot seg langsomt stryke over ryggen av skumringen. Bensinlukt var flodens parfyme. Motordur var jungelens vals der elvebredden duvet forbi. Etter en time la vi til kai. Vi var ved grensa til Mexico. I et enkelt hus ved bredden fikk vi passene stemplet av en uniformert grensevakt. Da vi returnerte til båten, sto kapteinen og pisset over rekka. Han var stram av sprit. Andrestyrmannen koste seg med pils.
Og var ikke den nye kapteinen også blitt litt ustø? Hadde han drukket mens vi var i land? Flere av båtpassasjerene hadde fått sand i stemmebåndene. De bar mørketid i munnvikene. Skumringen var blitt til mørke. Mannskapet var dritings. Og vi var på vei inn i den ugjennomtrengelige jungelen.
Mørket
Stille gled vi ut fra grensestasjonen ved bredden. Kapteinen hikket heftig mens styrmannen plystret. P så mot himmelen. Månen, som nylig hadde lyst over landskapet, var ikke lenger å se. Det var bekmørkt da vi rundet en elvesving, og styrmannen ga gass i det floden strakte seg rett framover i jungelbeltet. Lydsporet, en sterkt rusende båtmotor, flekket seg rundt oss lik et surround-anlegg på THX-kino.
Det var da det skjedde. I rasende fart rakk vi såvidt å ane at noe var galt før båten med brutal kraft gikk på en sandbanke i elva. Illevarslende var lyden av jungelgrus mot båtbunn et sted i midten av alle kriselydene. Spanske banneord som føk rundt i mørket lik stressede ildfluer, militante meldinger som piskeslag mannskapet imellom, plaskene da de hoppet ut i vannet, et argentinsk skrik og glam fra en svært forvirret hund.
Kaoset ble lettere å bære da vi forsto at båten fortsatt var hel. Vi hørte oss selv puste støtvis ut da mannskapet slet båten av sandbanken, og båten igjen fløt. – Er styrmannen edru? I tilfelle er det til ingen nytte så lenge de som holder utkikk er fulle, hvisket P.
Blikket gikk automatisk til den hikkende styrmannen og hans venn fremst i båten. De hadde tatt i bruk lommelykter, og sveipet lange lysstrimer forover i elveløpet. Motorens musikk steg igjen i det elva videt seg ut. Vi økte farta. Hunden holdt munn. Da skjedde det igjen.
Med større kraft enn sist gikk vi på en ny grunne. Stein skrapte og smalt hurtig mot båten under beina våre. Båten falt over mot siden, og vi ble kastet mot den ene ripa. Hunden falt pipende i vannet.
– Det er krokodiller og kjempeslanger her, sa P. Da hørte vi plasket fra et stort dyr i vannet like ved. Armer og bein sakset hull i kvelden mens jungelen våknet til live rundt oss og vi steg, vi steg over selvaen og dens millioner av innbyggere.
Frykten
God morgen, sa vi til Maya-høvdingen og hans vakre barn som lekte mellom pyramidene med de 100 trappetrinnene. God dag, sa vi til yppersteprestinnen som ofret mennesker så blodet fløt uendelig langsomt mot soluret. God kveld, sa vi til mayaenes slaver som la 50 år av sine liv i steinbyene.
God natt, sa vi til mannskapet som febrilsk lette etter hull i båtskroget som lå skjevt på grunna, grunna der plasket fra et stort dyr, en krokodilles kyss, en pirayas klapp, en anakondas klem, lød gjennom vannet.
Snart fikk mannskapet båten flytende. Et nytt plask lød et par meter unna båten da vi gikk ombord. Hunden bjeffet igjen. Vi kom oss av gårde. Ingen sa mye. Et kvarter senere var det blitt helt stille.
Det gikk kaldt nedover ryggen på oss. Visste ikke mannskapet hvor vi var? Hadde vi kjørt oss vill? Ville vi lide en langsom død langs en av de hundrevis av sideelvene som strakte seg utover Yucatan-halvøya?
Vi sank, vi sank ned i det grumsete mørket og suste over elvebunnen på ryggen av den store slangen. Over, en nølende motorbåt. Til høyre, der vannet hviler seg, en piggskate i dårlig humør. Til venstre, ved det falne treet, en irritabel elektrisk ål.
Foran, slangeballettens spektakulære forestilling akkompagnert av elvevannets buestrøk over jungelfiolinene. Bak, en jaguar som sulten smøg seg gjennom urskogens blinde labyrint. På overflaten, en lettet styrmann på riktig kurs.
Elva hadde en avtale med havet, og fikk det travelt. Båten suste gjennom trange passasjer, gjennom små stryk og i slalåm mellom hengende lianer over kulper. – Nå går vi rundt, sa P. Ingen sa noe. Hunden logret ikke. Regnskogen tidde.
Hei store slange, hei regnskogtømmerhogger, hei Chiapas-indianer, hei militærjuntamann, hei jungeljeger med pil og bue, hei korrupte politimann, hei styrmann.
Du klarte det. Vi kom fram uten flere uhell en snau time senere.
